Bærekraft handler om å oppføre seg på en måte i dag som gjør at verden blir bedre i morgen. Kulturell bærekraft innebærer at man bygger på og viderefører kunnskaper, holdninger og verdier som er viktige i lokalsamfunnet. For den eldre generasjonen var bærplukkinga generelt, og multesankinga spesielt, en aktivitet som innebar en opplæring i hvordan man skal ferdes, hva man bør gjøre og hva man ikke bør gjøre, hvordan man omgås med andre og hva man bør ta hensyn til. Dette er innsikter som den enkelte opparbeider seg gjennom egne erfaringer. Nå er dette erfaringer som færre gjør seg. Hva har det å si for videreføring av den lokale kulturens bærekraft? Finnes det noen måter å gjøre det til en kollektiv fellesskapsaktivitet igjen?

I Nesseby har både oppvekstsenteret og språksenteret aktiviteter for barn, som innebærer å være ute i naturen. Innenfor skolens og barnehagens læreplaner er det rammeverk for å sikre at barna skal få opplevelser knyttet til naturbruk. Ettersom multesesongen foregår i skoleferien, er det imidlertid liten mulighet for å inkludere den i undervisninga. Barnehagen har åpent også i multesesongen, og de har lett tilgang til de nærmeste myrene. Der er det mere svingningene fra år til år, og om andre har plukket bærene før dem, som avgjør om barnehagebarna får oppleve å plukke sine egne multebær. Lauvmakken har dessuten medvirket til at det nærmest var fritt for bær en tiårs periode.

Nesseby kommunes samiske språksenter har faste aktiviteter for småbarnsfamilier på ettermiddagstid. Bærplukking har vært den faste aktiviteten ved oppstart hvert høstsemester. Det er etter at skolen har startet, og dermed mer sesong for tyttebær enn multer. Isak Saba senteret tilrettelegger med å avtale sted og tid. Senteret sørger for å lage bål, og har med drikke og mat som kan stekes på bålet. Barn som skal delta må komme sammen med en voksen. Barna leker sammen mens de voksne drikker kaffe, og så plukker man bær. En verdi ved dette, som oppvekstsenteret ikke kan tilby, er at det er en familieaktivitet. Det betyr noe annet for barna å erfare noe sammen med nære voksne. Da har man et minne sammen.

Det er imidlertid stor forskjell på å lære noe gjennom familierelasjoner og av offentlige institusjoner. De stedene man drar til med familien blir en del av familiehistorien. Det man opplever sammen blir en del av ens felles bakgrunn. Det man lærer får en egen verdi, fordi det er slik vår familie gjør det. Hva man lærer varierer. I samisk tradisjon er det en norm å ikke ta for mye når man er i naturen. Man skal ikke renske en plass for ressurser, og man skal gjøre det på en slik måte at det ser pent ut etterpå. Hva som er passelig er imidlertid noe man lærer ved å se på andre, eller bli irettesatt selv. Dette er erfaringsbaserte måter å lære seg og se landskapet, som innebærer bruk av en estetisk sans. Man ser proposjoner mellom ulike deler av naturen, og lærer over tid hva som er passelig.

I naturfag på skolen lærer man for eksempel at hvis man sanker vekster, så bør man kun ta en tredjedel. Men hvordan ser man det i naturen? Og hvordan vet man om noen allerede har hentet en tredjedel, og at det ikke er riktig å hente mere akkurat der? Dette er enklere hvis man har faste plasser som man kommer tilbake til hver sesong. Hvis familien har faste multemyrer man går til, så vil man legge merke til hvordan det ser ut fra år til år. Blir det mer eller mindre skog rundt myra? Gror det mer busker eller har kjerret trukket seg tilbake? Slike ting gjør at man tenker: hvor bør jeg hente ved til kaffebålet? Kan jeg ta av dette treet, eller bør jeg gå litt lengre unna? Man får et visuelt bilde av stedet, som man sammenligner år for år. Man får en følelse av hvordan ting endres, og hvordan man selv påvirker disse endringene.

Noen steder har man bare fjellbjørkris til bålet. Foto: Jorunn Jernsletten.

Det å komme tilbake til de samme plassene har derfor en egen verdi, og gir en annen dybde i forholdet man har til sine områder. De blir et annet hjem. Et sted man føler tilhørighet til. Når man kommer tilbake og ser restene etter bålet man hadde i fjor. Kanskje satt man den gang ved bålet sammen med en eldre slektning som ikke lenger kan være med. Da kjenner man sporene i naturen som spor i sjelen. Det er spor etter opplevelser. Hver ny opplevelse bygger videre og legges til, slik at sporene blir dypere i sjelen uten at de trenger å bli tydeligere i naturen. Små tegn etter tidligere aktiviteter, som man nesten ikke ser om man ikke vet om dem, gir gjenklang i ens egne erfaringer fordi man husker lukten i nesa og stemmene rundt bålet. Bærplukking handler derfor ikke bare om å høste ressurser. Det handler også om hvem man er og hvor man hører hjemme.