Det å plukke multer omtales ofte som å dra på multebærtur. For mange er turen et mål
i seg selv. Spesielt hvis det er til områder man har vært i fra barndommen av. Da
er det mange minner knyttet til kjente steder og hendelser.
Man kan tenne bål og tenke på foreldre og søsken som ikke lenger lever. Man kan
huske da man var trøtt og våt inntil skinnet etter en hard økt med stor bør på
ryggen. Eller man kan minnes den gangen man kom til myra som alltid brukte å ha
fine bær, og det ikke var en eneste multe, men så endte man med å få fin fisk i
bekken isteden. Slik er multebærturene viktige arenaer for å oppleve tilhørighet
til et område. Dette er som oftest noe man har blitt opplært til i familien.
Dette bildet viser tre personer på multebærtur på Angsnes. Viktig med en matpause i plukkingen. Fra venstre: John Samuel Nilsen, Berit og Jarle Hansen. Tatt rundt 1965. Foto: John Ole Nilsen.
Fellesskapet som vokser ut av felles erfaringer på tvers av generasjoner omtales med glede og vemod, for man verdsatte ikke alltid den delen av opplevelsen da man var ung. Da var det mye slit forbundet med multeplukkinga. Men i ettertid kan det være akkurat denne følelsen av å ha arbeidet sammen og bidratt til fellesskapet som sitter igjen. Det å ha konkurrert med søsken om hvem som plukket mest. Opplevelsen av å få en klokke eller sykkel i gave som premie for å ha bidratt til at foreldrene fikk solgt ekstra mye multer på et godt år. Slike minner forbindes med mestringsfølelse. Det er en kunnskap man bærer med seg inn i voksenlivet. Den henger sammen med at man ikke gikk på tur uten et formål. Den pølsa eller flesket man fikk til å steke på bålet hadde man jobbet for. Da smakte den ekstra godt. I dag nytter det ikke å lokke barnebarna med pølse, det får de så mye de vil. Kanskje knappheten i seg selv var en faktor som ga hver enkelt opplevelse en ekstra verdi? Multa var et salgsobjekt, og den gjorde at familien kunne unne seg noe ekstra. I dagens samfunn er dette ikke lenger et argument for å dra på myra. Hva er det da som trekker folk ut i myggrike og fuktige våtmarker? For de fleste er det en kombinasjon av turopplevelsen og følelsen av tilhørighet, at det er et kjent område som de bare må tilbake til.
To brødre John Samuel og Kjell Nilsen på multebærtur med faren, på slutten av 1950 tallet. Matpausene er viktig når man er på slike turer.
Stine: Men multebærplukkingen, har den noe betydning
for tilhørigheten din til området?
John Samuel: Ja, helt klart. For det har jo alltid vært
bra multemyrer i Nesseby-området. Og man er jo født og oppvokst med det, så det
har nok en del med det å si, helt klart.
...
Kjell Harald: Jeg skjønner jo godt at de som er herfra
har et spesielt forhold til myrene de har vokst opp med. Når til og med jeg, som
kom hit i voksen alder, har det sånn med de første myrene jeg begynte å plukke på her.
... ...
Sol: Til meg sjøl tar jeg bær oppe i Nesseby. Som jeg
har i min fryseboks. Og alle de andre bæra gir jeg til alle andre. Jeg vil ha bær
herfra, det er våre bær.
…
Elna: Men å begynne å reise langt for å plukke bær
det orker jeg ikke. Er det ikke der som jeg er vant til å gå så... Vel, så
er det ikke bær.
Signe Nilsen på multebærtur. Det er tent bål ved en bekk og kaffekoking er igang. Foto: John Ole Nilsen.
Lukta av stekt flesk og kokekaffe forbindes med multemyra. Foto: Jorunn Jernsletten.
På multebærtur i Nessebymarka 1942. Fra venstre: Magga Olsen, Kari Evanger, Vadsø, Lovise Mikelsen, Isak Mathisen, Birgit Mathisen, Ole Mathis Mathisen, Kautokeino