Hvem skal bestemme over bruken av utmarksgodene, slik som multer?

Multeplukking har i Finnmark vært gjenstand for særlige lovreguleringer i mer enn 150 år og er dessuten i motsetning til plukking av andre bær regulert i Finnmarksloven. Allerede i 1842 kom den første reguleringen, ved at retten til å plukke bær ble inntatt i Kriminallovens § 16: «hvis nogen på uindhegnet Sted sanker eller plukker Nødder, som han paa Stedet fortærer eller vilde Bær eller Blomster, eller opskjærer Rødder af vilde Urter, er han fri for Straf»

Grunnen til at det ble gitt regler om rett til bærplukking i Kriminalloven var at viltvoksende bær i norsk rett har vært ansett som eid av grunneieren. Det var derfor et unntak fra reglene om straff for naskeri. Bestemmelsen om bærplukking ble senere flyttet fra straffeloven til Friluftsloven § 5. Sanking av bær og planter, både for husbehov og salg, er lovlig så fremt sankingen skjer hensynsfullt og varsomt.

Fra 1950 og utover ble multebærressursene knappere, spesielt i de lett tilgjengelige områdene. Det skyldtes delvis kartplukking, som ødela myrene for senere år, ved at multelynget ble revet bort. I 1953 innførte man de første restriksjoner på multeplukking i Finnmark. Fra da av kunne bare finnmarkinger plukke fritt. Samekomitéen av 1956 gikk ett skritt videre. Den ville sikre bygdefolk førsteretten til multebæra, men fikk ikke medhold av Stortinget. Ved endringer av jordsalgsloven i 1977 kunne bygder gis fortrinnsrett til multer i spesielle områder. Omfanget av dette var meget begrenset.

Samerettsutvalget ble nedsatt i 1980, og avga flere utredninger. I dokument NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur, var det forslag til endringer i eierskap og forvaltning av Statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Formålet var å gi et svar på:

“hvordan man skal trygge den samiske befolknings muligheter til å utnytte naturressursene i sine bosettingsområder, samtidig som man erkjenner den ikke samiske befolknings interesser. Hensynet til å bevare og sikre samisk kultur og levemåte må i denne sammenheng stå sentralt.”

Samerettsutvalget hadde også overtatt oppgavene til et utvalg som ble nedsatt i 1981 for å vurdere «etablering av kommunale folkevalgte organer», som ledd i forvaltning av grunnen i Finnmark. Landbruksdepartementet forutsatte at en ny forvaltningsordning skulle ha som siktemål å styrke lokalbefolkningens medvirkning. Samerettsutvalget mente den beste måten å sikre dette var å overføre forvaltningsmyndigheten til kommunene. Man foreslo å opprette kommunalt oppnevnte utmarksorganer.

“For å realisere hovedhensynet bak kommuneordningen, som er å styrke lokalbefolkningens muligheter til å bruke utmarksgodene, er det ikke tilstrekkelig å gi kommunens innbyggere sterkere bruksrettigheter. De må ved sine organer, også gis innflytelse på bruken av disse goder. Når rettighetene skal avgrenses til kommunen og tillegges innbyggerne der, vil utmarksforvaltningen måtte legges på samme nivå, slik at utmarksorganet i kommunen forvalter rettighetene på vegne av rettshaverne.”

Man skilte altså mellom forvaltnings- og eierrettighetene. De ikke-fornybare ressursene, altså land og vann, skulle overføres fra jordsalgsorganene til et nytt grunnforvaltningsorgan, med ansvar for salg og bortfeste av grunn. Den myndighet som skulle legges til kommunenivå, var forvaltning knyttet til bruken av utmarksgoder.

Tilgagnen til fiskevann og multemyrer har stor betydning for folks forhold til utmarka. Foto: Jorunn Jernsletten.

Tilgagnen til fiskevann og multemyrer har stor betydning for folks forhold til utmarka. Foto: Jorunn Jernsletten.

Før innføringen av Fefo (Finnmarkseiendommen) var kommunen et forvaltningsorgan iht. viltloven og innlandsfiskeloven. For eksempel var det kommunene som avgjorde hvor mange elg som kunne felles årlig innenfor sine grenser. Det ble foreslått at de lokale utmarksstyrene skulle gis en allmenn adgang til å innskrenke bruken i forhold til de generelle reglene, slik som kortere fisketider, senere jaktstart, begrensninger i garnfiske eller jakt med hund, fredning av deler av kommunen m.v.

Retten til å plukke multer på den umatrikulerte grunn i Finnmark var allerede ifølge jordsalgsloven § 5 a første ledd forbeholdt fylkets befolkning. Bestemmelsens annet ledd åpnet for at det kunne gis individuelle tillatelser til multeplukkere utenfra, og for at enkeltpersoner, grupper eller bygdelag kunne få utvist enerett til bestemte multeforekomster. Myndigheten til å treffe slike vedtak var delegert til jordsalgskontoret, jf. forskriftens § 8a, som delegerte dispensasjonsmyndigheten videre til de lokale lensmenn.

Samerettsutvalget så det både praktisk og nødvendig med en lokal myndighet til å foreta interne fordelinger. Kommunen ble ansett som et egnet nivå for denne type beslutninger, da det her vil være en viss avstand til de som tilgodeses, men samtidig god kjennskap til lokale forhold.

Multemyrene har en sentral plass på forsiden av rapporten fra Samerettsutvalget.