Områder som man bruker over tid får man et nært forhold til. Man kjenner dem, føler tilknytning, men også forpliktelser til å ta vare på dem. Det er forhold som må vedlikeholdes og respekteres for å vare videre. Det er lite privateid grunn i Nesseby, som i Finnmark forøvrig. Det er kun hustomter og dyrkede jordteiger som folk har papirer på. Men også i allmenningene, det man på norsk ofte omtaler som utmarka, har det vært uskrevne regler for hvem som brukte naturressursene i ulike områder. Dette var ikke statiske rettigheter. Det var ofte slik at en person eller en familie brukte et område over tid, og når de ikke lenger hadde behov, så kunne bruken “arves” av andre i slekta, eller den kunne gå over til å brukes av alle.

Elna: Vi har «arva» onkel sine myrer. Før gikk vi aldri der, mens han levde. Det var hans myrer.

Mari-Ann: Helt fra begynnelsen, så visste ikke vi reglene. Men da jeg kom hit, bygde hus her, og fikk Margrete Tapio som nabo, da forklarte hun meg reglene. Margrete var en skikkelig bærplukker. Hun var egentlig fra finsk side, ved Nuorgam. Hun sa at Mikkelsen plukker bak der, og pekte bak huset deres, og de som bodde på den her eiendommen før meg, før krigen, de plukka rett bak her. Og Tapio hadde jo eiendom langt oppover, så hun sa bak her, her plukker vi, og bak der plukker Anna Pettersen og hennes familie, og der borte plukker Laurits Nilsen. Og dit måtte jeg hvert fall ikke gå, for Laurits kunne ligge på lur, og vokte på multebæra si. Og hvis han var i farta så kunne det skje både det ene og det andre. Så jeg fikk beskjed, og det der har jeg forholdt meg til. Og da Finnmarkskommisjonen sendte ut spørreskjemaer til oss, da det var snakk om eiendomsrett og hvilke områder i utmarka man hadde brukt, så skrev jeg at vi hadde en stilltiende avtale eller en uskreven regel om at familiene plukka på bestemte plasser.

Det er en utbredt oppfatning at de lettest tilgjengelige myrene skal brukes bare av de som er dårlige til beins, det vil i praksis si pensjonister. Mange oppfatter dette som en rettighet som tilfaller dem, mens andre som er sprekere får beskjed om å gå lengre for å hente bær. Slike bruksrettigheter er fleksible, ettersom de ikke er knyttet til enkeltpersoner eller familier, men vil tilfalle alle som er innenfor den forbeholdte gruppa. Hvem som er eldst i en bygd vil jo variere over tid, og denne bruksretten vil etter tur tilfalle de som trenger den.

Det er store myrer innerst i Varangerfjorden. Foto: Jorunn Jernsletten.

Det er store myrer innerst i Varangerfjorden. Foto: Jorunn Jernsletten.

Også utenfor nærområdene har det vært bestemte oppfatninger av at noen myrer har enkelte fortrinnsrett til. Mens andre områder, ofte de større myrstrekkene, var tilgjengelig for alle. Slike uskrevne regler var og er kjent i nærmiljøet, men kommuniseres ikke til offentlige etater eller i sosiale medier. Derfor kan det oppstå misnøye når utenbygds personer går imot den gjengse oppfatningen, for eksempel ved å plukke multer rett attmed bygda, på de myrene som er forbeholdt de gamle. Frem til 1960-tallet kunne mange hente deler av årsinntekta fra salg av multer. Da var det desto viktigere å sikre seg at andre ikke tok seg til rette på ens egne myrer. Utbygging av veier og større tilgang til kjøretøy utover 1960-tallet gjorde at mange myrer ble lettere tilgjengelig for flere. Disse veinære områdene ble ofte fellesområder, som man brukte i tillegg til sine egne hjemmeområder.

Øystein Nilsen: I vår familie ble det først plukka i Karlebotn. Det var det også flere andre som gjorde i vår familie. Bestemor var fra Karlebotn. Så det var tilgang til å bo hos slektninger. Jeg var også med i Karlebotn. Mange fra nordsida hadde tradisjon for å også plukke der. Også selv om de ikke hadde noe tilhold. Det gjaldt å ha den så lang som mulig, multebærsesongen. I nær sagt nyere tid. Da snakker jeg om etterkrigstida. Og så var det å forflytte seg fra Karlebotn og til skogsområdet her. Og så var det på fjellet. Og på fjellet, for folk her fra Nesseby-området, så ble det først plukka ovenfor skoggrensa i Bergebydalen. Og det siste området var i Jakobselvkroken, mellom Vestre Jakobselv og Ordo.

John Samuel: Så hadde de da på en måte uskrevne lover at de hadde hver sine områder å plukke på. Og det var liksom ikke så populært hvis noen andre kom litt inn på deres områder. Det har alltid vært litt sånn i multeplukkinga, før i hvert fall. Nå er det jo helt andre tider egentlig.

Elna: Da vi begynte å bli litt større og forstod litt mer så var det liksom en grense. Det renner en liten bekk, og vi måtte aldri gå over den bekken, for den siden tilhørte noen andre. Mamma sin søster, som hadde 10 unger. Så det var ulovlig å gå dit. Dit fikk vi ikke gå, det var en sånn regel. ... Det var sånn uskreven lov.

Sol: Ja. Og det husker jeg pappa brukte å si ... Der plukka dem og dit skal ikke vi gå, for det er demmes plass. Det var mer delt da, sikker fordi det var så masse folk også da.

Nå for tiden er det få som plukker for salg, og det er sjelden et problem at myrene plukkes tomme, bortsett fra nær bygdene og veiene. Der kan det fortsatt oppstå misnøye om “turister” forsyner seg av bygdas bær. Det synes å være en oppfatning om at rettigheter som ikke brukes, faller bort. Det vil si at om man i flere år ikke har plukket på en myr, så oppfatter andre som at det er fritt for å gå dit. Også på myrer som oppfattes som felles er det god skikk å holde avstand, ikke gå der andre går. Dette handler om gjensidig respekt. Man skal ikke “plukke under nesa på folk”.

John Samuel: ... hvis vedkommende var på en myr, ganske liten myr med mye bær, så som regel så gikk man ikke dit, da gikk man bare litt rundt og så videre. For det var liksom sånn at den var opptatt da. Og man føler ikke at det er riktig at man skal gå nesten under nesa på folk og plukke da. Det tror jeg har ligget i folk ganske lenge i hvert fall, sånne ting. Lokalbefolkningen først og fremst.

Gladys: Hvis jeg ser at noen er og plukker i et område så går ikke jeg dit, nei. Selv om de bare står og jeg ser at «Gud, så mye bær de må finne der nå, siden de bare står med rompa i været.» Så nei da... det er liksom sånn respekt. Så går man ikke dit. Men så kan jeg fare dit etterpå eller neste dag. «Det må jo være nåkka igjen.» Og det så jeg også i dag når det var en mann som kom på myra, og sikkert når han da oppdaget meg. For han kom liksom gående og så oppdaget han meg, så da kom han ikke lenger dit. Da plukket han og så snudde han liksom og gikk.

Sol: På Seidafjellet nå så ble jeg så overraska for da var det en mann der på ei myr hvor jeg har pleid å plukke. Men da gikk jeg ikke, jeg tenkte, han så litt eldre ut og jeg tenkte stakkars han må få plukke. Jeg går ikke foran nesa til folk og røsker til meg sånn der.

Inger Katrine: Folk kommer ikke så nært. Jeg husker i sommer, da var det en dame litt lenger bort for oss, men hun var nå på det området og kom ikke bort til oss, eller nært oss. Men altså før kunne man oppleve at det kom folk fra andre steder og kom rett under nesa på deg. Det kunne du oppleve. Ja, altså fremmede folk, som du ikke kjenner. Som ikke er herifra.

Folk har flyttet, både før og nå, men tilknytningen fra barndommen varer ved hele livet. De myrene man er vokst opp med er de man kjenner best og har mest tilhørighet til. Det gjelder både de som har flyttet til Nesseby og de som har flyttet herfra, men kommer tilbake i feriene. Følelsen varer ved også etter at man ikke selv kommer seg på myra, men må overlate det til de yngre.

Elna: Min mor var jo fra Tana da, fra Polmak. Så vi dro jo alltid dit. Og hvert år var det samme, det var til Tana, aldri her oppe.

Sol: På alle turene mine, så ringer jeg pappa. Og forteller: kor e æ, ka æ gjør, og han sier «gå dit, gjør det.» For han kommer seg ikke sjøl, og han blir så glad når, sant, han er liksom med meg på alt. Av og til prater jeg med ham på telefon mens jeg går og plukker, får da er han liksom med på tur.