Det er store svingninger fra år til år hvor mye multer som blir modne i ulike områder. Enkelte år bugner det overalt, mens andre år kan det være vanskelig å finne bær av god kvalitet. Da kan det bli kniving om å finne de beste stedene, og det har vært mye hemmelighold knyttet til multeforekomstene. Ettersom det er stor variasjon fra år til år, vil man passe på å ha nok til neste sesong også, hvis det er et bra år. I dag er det sjelden et problem at det plukkes tomt. På de store områdene er det derfor blitt større aksept for å dele opplysninger.

De som liker å plukke multer håper på dette synet når de kommer på myra. Dette året var det uvanlig mye multer. Sted og årstall ukjent. Foto: John Ole Nilsen.

John Samuel: Man har jo litt det der at når det er bær så har man lyst å plukke mest mulig, ja. For det er ofte sånn at du vet ikke om det blir bær neste år. Man har kanskje det der litt med at man plukker også kanskje til neste år hvis det blir dårlig med bær, at man har litt sånn reserve da. ... Det er veldig mye myr i Nesseby. Det er mer enn nok til alle når det er multer. Og det vil det være også fremover. Det er såpass få som plukker nå at det er ikke et problem med konkurranse. ... Men jeg går jo ikke og plaprer om at kanskje der var det veldig mye bær. Det er sånne ting som sitter igjen. Det har alltid vært sånn når det har vært snakk om multer. Den der litt hemmeligholdingen, at andre skal liksom ikke vite.

Gladys: Vi er jo ikke ville, vi samler liksom det vi trenger for vinteren og så... Og kanskje at man tenker på at hvis det blir en dårlig sesong neste år, så har vi nå i hvert fall over da også.

Kjell Harald: Når vi har plukka nok så tenker vi, nei det kan blir et dårlig år. Kanskje vi ikke finner nok neste år. Så jeg må plukke mere, jeg må ha dobbelt opp. Nesten. Så det er en drivkraft, den der matauken. Noe iboende å sanke. At man skal overleve.

Sol: Og så sier de at «du skal ikke fortelle hvor multebæran er.» Sist jeg var og plukka i Bergeby, nedenfor Iŋggájeagge: Jeg så én person. Én. Og for to år siden, da jeg var og plukka på nedsida av hytta, så var én annen der, og så sa han: Nå må du ikke fortelle til alle og enhver hvor multebæran er. Så sier jeg: kjære deg, løft på hodet og så ser du hvor mange det er her. Æ og du. Vi er født i 1964. Om 20 år så er æ og du død, og da er der ingen her. Jeg har bestandig fortalt hvor multebæran er, til alle. Mange blir jo sinte på meg når jeg forteller, men jeg bryr meg ikke. Jeg synes det er fint at folk plukker. Det er bær nok til alle som vil plukke.