Det å gi matvarer som gaver er ikke et nytt fenomen. Blant spiselige gaver, er multer blant de mest populære. Det er ofte for å forsyne slekt og kjente som selv ikke har mulighet til å plukke. Det er også en oppfatning at bærene i Varanger har en spesielt god smak, og at selv de som har tilgang til multer andre steder foretrekker å få tilsendt bær fra Nesseby. Bærene oppfattes også som en gave i seg selv, en ressurs som det er synd å ikke ta imot. De årene det er mye bær opplever flere det som en slags forpliktelse å plukke. At man ikke kan levne myrene som bugner av modne bær. Man blir trist av å tenke på alle bærene som ødelegges fordi ingen plukker dem.

Berit: Før, da jeg var yngre... Vet du jeg visste om bæra der oppe som ikke var moden. Jeg måtte dit, selv om vi hadde masse bær selv. Mer enn nok. Jeg måtte dit, de kunne ikke bli ødelagt.

John Samuel: Jo, det er ofte sånn at man tenker at man må ta én tur til, liksom. Og det kan godt hende det blir både en og to turer til, selv om du kanskje har nok bær. Men da må du jo sørge for at det er plass i fryseren. Og da er det jo kanskje enklere å gi bort bær også til slekt og kjentfolk, sånne ting. Så man tenker kanskje litt sånn også. For det er jo mange som ikke plukker bær lenger så... Og noen setter jo alltid pris på.. kanskje litt eldre folk som før har plukket bær, å få litt bær. Selv om man ikke akkurat kaster bær til dem, men lite grann i hvert fall. Og så har det hendt når jeg har vært sørover en tur, altså tatt bær ned sørover til kjentfolk da. Noen pakker i kofferten.

Multer fra Nesseby regnes som ekstra gode. Beliggenheten mellom kyst og innland gir gode vekstforhold, kanskje havskodda hjelper for jevn temperatur og fuktighet? Foto: Jorunn Jernsletten.

Stine: Hender det du gir bort noen multer eller?

Gladys: Ja, men da har det vært mest sånn som til mamma, gamle tanter og sånne som ikke har plukket sjøl da, eldre folk som ikke går sjøl. Jeg har aldri gitt til noen på min egen alder, det har jeg ikke. Selv om jeg jo kanskje vet at de ikke plukker heller.

Sol: De første bæran jeg plukker, de tar jeg og bringer rett opp til mamma og pappa. Og så har jeg en gammel onkel i Tana som jeg plukker til, og en gammel tante i Kvæfjord som jeg plukker til. Jeg kunne ha plukket mer, for det er så mange som ønsker bær. Så tar jeg med til gamlehjemmet, og det gjør jeg med tyttebær og blåbær og. Så rensker vi, sånn at de skal få oppleve det. Det er en sånn fin følelse. At noen setter nå pris på at du plukker bær. At det ikke bare er sånn «skal du nå bruke tida di på det hele tida». Den som forstår meg best i multebærtida, det er pappa. Og jeg ser han gleder seg over det hver gang jeg kommer hjem. For han vet om den basillen. Jeg gir multebær til venninner i Utsjok, de vil jo ha bær fra Varanger. Jeg har et vennepar i Kautokeino, de vil også ha bær fra Varanger, for de sier det er så gode bær her. Til meg sjøl tar jeg bær oppe i Nesseby. Som jeg har i min fryseboks. Og alle de andre bæra gir jeg til alle andre. Jeg vil ha bær herfra. Og det tar jeg til pappa også. Når han skal ha bær å pakke vekk, så får han bær fra Nesseby. Det er våres bær.

Kjell Harald: En grunn til at jeg synes det er greit å ha mye bær er at man kan gi bort. De siste åra har jeg gitt bort en god del. En del til ungene våre, som har små unger og ikke kommer seg ut, og til eldre. Og så vet jeg folk som er glade i bær og som ikke har fått plukka, og så gir jeg.