I tida etter andre verdenskrig var salg av multer en viktig ekstrainntekt for mange familier i Nesseby. Etter hvert som veiene ble utbygd ble transporten også lettere, og prisen var relativt god. Ved folketellinga i 1950 var befolkninga i Nesseby på sitt høyeste. Da var det 1500 innbyggere. Mange hadde store barneflokker, 10-12 unger var ikke uvanlig. Med det fulgte mange munner å mette, men også mange hender til å plukke. Multebærplukking for salg var noe mange barn deltok i for å spe på familiens inntekt, mer av plikt enn av lyst.

Mange som vokste opp med plukking for salg fortsatte med det som voksne. På samme måte som fiske, kunne multebær gi en god sesonginntekt. Av de yngre generasjonene er det få som plukker for salg, men de får til gjengjeld godt betalt pr. liter. Det er idag få som regner det som en ekstrainntekt. Men for de som er ivrige å plukke kan det være en godt betalt sommerjobb. Før var det oppkjøpere som enten reiste rundt eller som man fraktet bæra til. I dag selges bærene stort sett privat, enten gjennom kjentfolk, sosiale medier eller på markeder, slik som det årlige Vuonnamárkanat siste lørdag i august på museets uteområde. Der omsettes lokale matvarer til ivrige kjøpere, både lokale og tilreisende.

Fra historiske kilder er det kjent at “Multegrøt var en viktig vare under monopoltida, med fastsatt verdi regnet i tørrfisk: 5 våg tørrfisk (92,5 kg) pr. tønne (som var 140 kg)”. Under monopoltida (1680-1789) hadde danskekongen gitt enerett på handel i Finnmark til kjøpmenn fra Bergen eller København. Multegrøten var en konserveringsmetode “ved kun oppkok uten sukker hindret man muss og sopp, og denne moltegrøten var en viktig handelsvare kjent i skriftlige kilder fra 1500-tallet av. Når man kokte regnet man 3 tønner multer ble 2 tønner multegrøt etter koking”.

Handelen har svingt opp og ned frem til vår tid. I Amtmannsberetningen for 1911-15 står det at for enkelte distrikter var bærplukking av stor betydning. Det gjaldt særlig kommunene Porsanger, Lebesby, Nesseby og Sør-Varanger. For innlandskommunene var den dårlige kommunikasjonen en begrensning. Den økonomiske betydning av bærplukking vokste sterkt i tiden etter 1900. Det ble slått fast at multer omtrent ikke var noen handelsvare i Polmak rundt 1900, men 50 år senere skriver Harald Eidheim at multene hadde skaffet gode ekstrainntekter over lengre tid.

“Som rypefangsten og laksefisket er og moltesankinga ei svært variabel inntektskjelde. 1950 var t.d. eit totalt svartår, og i 1951 var det og svært lite. 1952 var litt av eit rekordår. Då blei det omsett mellom 50 og 60 tonn molter gjennom kjøpmennene i kommunen, og prisen var jamtover 5 kr. Pr. kg. Jf. Tall opplyst hjå kjøpmennene i kommunen. I 1953 blei det omsett omlag 40 tonn, men på grunn av god moltehaust også andre stader i landet, var prisen då berre 3.50 til 4 kr. Pr. kg. [...] I eit godt år som 1952 sanka dei fleste huslydar frå 200-300 til 400-500 kg. molter, ja det blir fortalt at eit par barnerike huslydar hadde eit resultat på over eit tonn. Dette kan sjå mykje ut, men skal ein jamne ut inntektene på alle dei dårlege åra og alle svartåra, blir den årlege avkastninga ikkje særleg stor”.

Signe Nilsen på multebærtur. Sted og årstall ukjent. Foto: John Ole Nilsen.

At det ene året ikke var det andre likt, understrekes av landbruksmeldingene fra Finnmark landbruksselskap. I 1952 ble store mengder multebær sendt sørover til hermetikkfabrikkene, og de som drev plukking fikk gode vinterforsyninger. Multehøsten 1954 derimot var atskillig under middels. Til gjengjeld var høsten for tyttebær og blåbær over middels.

Også Samekomitéen av 1956 skriver i sin innstilling at inntektene av bærplukking spilte tidligere en stor rolle. Plukking av multebær for salg var vanlig i de fleste familier i samebygdene i Finnmark. Fra midten av 1950-tallet plukket de fleste familier multer bare til husbruk, dersom det i det hele var bær å finne. En av årsakene til tilbakegangen var kartplukkingen. Den ødela myrene for senere år, ved at multelynget ble revet bort. Bærhøsten fortsatte å spille en viktig rolle også etter krigen, men i løpet av 1950-årene begynte bygdene å bli utsatt for sterk konkurranse utenfra om ressursene. Multeplukkingen falt sammen med høyonna, fra sist i juli til begynnelsen av august. Skulle de fastboende vente til onna var over, ville det ikke være noe igjen fordi tilreisende fremmede kom og begynte plukking før bæra var modne. Det ble i 1953 innført de første restriksjoner på multeplukking i Finnmark. Fra da av kunne bare finnmarkinger plukke fritt.

Birgit Teigen: Fiskekjøperne kjøpte også vilt, slakt og multebær. Johan Roska hadde en liten landhandel og var også fiskekjøper. Jeg hadde av og til arbeid hos han som multebærkoker. Vi kokte bæra i 10-liters kasseroller og Johan Roska solgte den videre. Han kjøpte også litt tyttebær og blåbær. Så litt inntekt ble det.

Randi Losoa: Multebærplukking var en viktig bi-inntekt for mange barnefamilier. Barna fikk utdelt små spann, så de skulle fylles fort opp før de gikk lei. [...] Ungene ble lokket til å være flittige i plukkinga med at det kanskje ble nok til ny sykkel eller ski? Eller til og med beksemstøvler? [...] Bæroppkjøperen kom med egen vekt, og salget ble nøye overvåket. Barna som hadde blitt forespeilet nye leker for å oppføre seg på myra, måtte ofte ta til takke med nye sko isteden – det var ikke råd til å bruke multepengene på skrot og tøys.

Stine: Hva betød det for deg og familien din, i oppveksten?

Øystein Nilsen: Vi var veldig avhengige av å ha den inntekta. Det var å dele opp året og sommeren sånn at vi fikk plass til alle aktivitetene. Mens vi holdt på med slåtta så var det sånn at kanskje ungan kunne løpe opp og plukke litt bær til spising, her i nærmyran. Men når du skulle opp og plukke bær, så var det for salg. Det var viktig for å fylle kontoen.

Inger Katrine: Det var viktig å plukke multer. Og vi plukka jo gjennom hele oppveksten. Det var jo den måten vi tjente penger på. Vi solgte nu bær. Men det som jeg husker som hadde betydning for meg, det var at jeg ønska meg sånn et fotoapparat. Jeg trur at jeg kanskje har gått i tredje klasse, så plukka jeg bær og solgte det, og kunne kjøpe meg et fotoapparat til kroner 49. Som jeg tok masse bilder med. Og så kunne jeg kjøpe meg en brukt sykkel, og den kosta 100 kroner. Så da har jeg jo tjent hvert fall 150 kroner på den tida, og det her må jo ha vært i 1962, der omkring, -63.. ... Jeg har solgt til oppkjøper, ja. Og før i verden, da vi plukka veldig mye, da kom det en bil fra... Var det Bugøynes? Han reiste rundt og kjøpte multebær. Da kunne man selge når den bilen kom. Så det var veldig praktisk.